Ikonkunsten er en over 2000 år gammel kunsttradisjon som bruker naturlige materialer og motivene bygges opp med lysere fargefelt malt på hverandre.

Selv om ikonkunsten har utviklet seg mye, har den aldri gått bort fra de tradisjonelle reglene, slik at et ikon lett kan gjenkjennes. Ikonmaling er en tidskrevende, håndverksmessig kunstform som er mer komplisert enn andre og krever nøyaktighet, konsentrasjon, samt nok øvelse og tid for å komme til det ønskede resultatet.

Her skal vi nærme oss ikonenes verden og utforske ikonenes trekk, symbolikk og betydning. Hva var egentlig formålet med ikoner og når oppsto disse?

Folkets evangelium
I år 313 tok Konstantin den Store kristendommen som statsreligion og i år 330 grunnla han Det nye Rom, hovedstaden Konstantinopel. Kirken ble frigjort og antallet troende økte. Det ble stilt nye krav for å uttrykke sannhetens tro på en visuell måte. En av de viktigste funksjonene som ikonene hadde i de første kristne århundre var å formidle troens lære og historie.

Folket kunne ikke lese og det fantes få bøker, derfor brukte de ikoner for å lære om troen. Ordet ikon stammer fra gresk og betyr bilde. Ikoner er hellige bilder, vanligvis malt på treplater eller kirkevegger, og fremstiller hellige figurer. Det kan være Kristus, Maria, evangelister, helgener, profeter, engler, fortellinger fra Det gamle og Det nye testamentet.

I de første kristne århundre var ikonene folkets evangelium, kirkefedrene sa: «Det ordet sier med lyd, sier ikonet med stillhet». For å gjenspeile det dogmatiske innholdet utfoldet det bysantinske maleriet seg på kirkeveggene med store fargerike komposisjoner med rytmisk harmoni. Historie og teologi Ikonene er kunstverk, samtidig som de er historiske og teologiske
gjenstander. De er alt i ett. Deres kunstneriske trekk, kan gi en enkel og god forklaring på hva som er grunnleggende i troen:

1. Kommunikasjon med tilskueren.
Det avmalte ansiktet er alltid vendt mot tilskueren. Dermed skapes en opplevelsen av nærvær. Det er ikke bare de framviste personene som har øyekontakt med tilskueren.
Tilskueren får også se alt som finnes i bildet. Til det bidrar et urealistisk perspektiv som brukes i ikoner og kalles «omvendt» eller «relativt» perspektiv. Mens et
vanlig maleri har perspektivlinjer som forsvinner i et fjernt punkt, samles ikonets perspektivlinjer i tilskuerens øyne. På den måten kan tilskueren se bygningsdelene, som
ikke ville blitt vist i et realistisk bilde med lineært perspektiv.

2. Lyset i ikonene.
Den mest synlig gjenstand i ikonet er glorien som blir brukt på alle de hellige personene. Den er en krans av lys som omringer helgenens ansikt.
Glorien symboliserer den uendelige sirkulasjonen av gudommelig lys i personens sinn og sjel. Lyset spiller også en viktig rolle i maleteknikken.
Ikonet males med et antall fargenivåer som begynner på det mørkeste nivå og strekker seg til det lysere.

3. Ikonenes stilisering.
Detaljene i ansiktet ser annerledes ut på ikonet. Flekker i ansiktet eller deformering blir ikke fremstilt. Men det er også viktig å beholde noen ansiktstrekk.

4. Fargene i ikonene.
De bør være glade fordi de symboliserer gleden som blir skapt ved Guds nærhet.
Noen ganger ser fargene urealistiske ut. Fargene i ikonmaling er ikke dekorative. Det er et spesielt språk, med spirituelle tolkninger.

5. Ikonene
Ikonene er ikke en kunstners inspirasjon, men Kirkens åndelighet og tradisjon. Ikonmaleren stiller sitt talent til tjeneste for Kirken.
Ikonmaleren har et tradisjonelt forbilde til rådighet og maler etter dette.

Mysteriet
Ikonene betyr mye for kulturene som de er en del av. Ikonene er i tillegg liturgiske gjenstander. Østkristne kirkevegger er innvendig malt med et fast hierarki.
Folk ber foran dem og kysser dem; tenner lys og røkelse for dem.
Ikonmaling er en tiltrekkende kunstform ikke bare for troende, men er også perfeksjonistenes uttrykk. Ikonet blir til mens du maler. Det er Kirkens tradisjon, men blir kunstnerens skapning og
kunstverk. Den hellige personen som avbildes er en trygg veileder i livet til ikonmaleren.
Dette er ikonenes mysterium.